SA国际传媒

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

1. Forent med Jesus, til beste for andre

7. Det navnet som hun valgte som ordenskvinne fremhever Jesus: «Jesusbarnet» viser til inkarnasjonsmysteriet og «Det hellige ansikt», altså Kristi ansikt, til hans fullstendige selvhengivelse på korset. Hun er «den hellige Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt».

8. Til sitt siste åndedrag «åndet» Thérèse stadig Jesu navn, som en kjærligheterklæring. Hun hadde også skrevet følgende ord i sin klostercelle: «Jesus er min eneste kjærlighet.» Det var hennes tolkning av Det nye testamentes høyeste utsagn: «Gud er kjærlighet» ().

En misjonerende sjel

9. Som ved alle ekte møter med Kristus, kalte denne troserfaringen henne til misjon. Thérèse kunne definere sin misjon med følgende ord: «I himmelen vil jeg ønske det samme som på jorden: å elske Jesus og å gjøre ham elsket.» [] Hun skrev at hun var trådt inn i Karmel «for å frelse sjeler». [] Med andre ord så hun sin innvielse til Gud uløselig knyttet til søken etter det gode for sine søsken. Hun delte Faderens barmhjertige kjærlighet til den syndige sønn og Den gode hyrdes kjærlighet til alle bortkomne, fjerne, sårede sauer. Derfor er hun skytshelgen for misjon og evangeliseringslærer.

10. De siste sidene av En sjels historie [] utgjør et misjonstestament, de uttrykker hennes forståelse av at evangelisering foregår ved tiltrekning, [] ikke ved press eller proselyttisme. Det er verdt å lese hvordan hun selv sammenfatter det: «’DRA MEG TIL DEG, LA OSS LØPE i duften av dine oljer.’ Å, Jesus, jeg behøver ikke engang å si: ‘Når du drar meg, dra også de sjelene jeg elsker.’ Disse enkle ord, ‘Dra meg til deg’, er nok. Herre, jeg forstår dette slik at når en sjel lar seg fange av dine oljers berusende duft, vil den ikke kunne løpe alene; alle sjeler den elsker, vil trekkes med i dens følge. Dette skjer uten tvang, uten anstrengelse, det er en naturlig følge av dens dragning mot deg. Akkurat som strømmen i en elv når den med voldsom kraft kaster seg ut i havet, trekker med seg alt den har møtt på sin vei, slik er det, Jesus, at sjelen kaster seg ut i din kjærlighets uendelige hav og trekker med seg alle de skatter den har i sin besittelse … Herre, du vet at jeg ikke har andre skatter enn de sjelene det har behaget deg å la meg bli forenet med.» []

11. Her gjengir hun brudens ord til brudgommen i Høysangen () ifølge den dyptgående utlegningen til to av Karmels kirkelærere, den hellige og den hellige . Brudgommen er Jesus, Guds Sønn, som forenet seg med vår menneskehet ved sin inkarnasjon og som forløste den på korset. Der, ut av sin åpne side, fødte han Kirken, sin elskede Brud, som han ga sitt liv for (jf. ). Det er slående hvordan lille Thérèse, som vet at hun er døden nær, ikke lever dette mysterium innelukket i seg selv og utelukkende som en kilde til personlig trøst, men i en glødende apostolisk ånd.

Nåden som befrir oss fra selvopptatthet

12. Noe lignende skjer når hun taler om Den hellige ånds virke, som straks ses i sammenheng med misjon: «Dette er min bønn, jeg ber at Jesus må dra meg inn i sin kjærlighets flammer og forene meg så inderlig med seg at det er han som lever og virker i meg. Jeg kjenner at jo mer kjærlighetens ild flammer i mitt hjerte, desto mer vil jeg si Dra meg til deg, og desto mer vil også de sjeler som nærmer seg meg (som bare ville ha vært en stakkars, unyttig liten jernstump om jeg hadde fjernet meg fra den guddommelige ild), ile hastig mot sin Elskedes velluktende oljer. For en sjel som er oppflammet av kjærlighet, kan ikke forbli uvirksom.» []

13. I lille Thérèses hjerte er dåpens nåde blitt til en voldsom strøm, som trekker med seg en stor skare av søstre og brødre og munner ut i Kristi kjærlighets hav. Det var dette som skjedde, spesielt etter hennes død. Det var det «regn av roser» som hun hadde lovet. []

***

Sitatene fra «En sjels historie» er hentet fra .
28 utdrag av «En sjels historie»
(engelsk og fransk)