Pave Frans' tale ved klimatoppm?tet i Dubai
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Herr president,
herr generalsekretær i De forente nasjoner,
ærede stats- og regjeringssjefer,
mine damer og herrer!
Jeg er med dere, for …
Dessverre er jeg ikke til stede sammen med dere, slik jeg hadde ønsket, men jeg er med dere, for tiden er i ferd med å renne ut. Jeg er med dere, for nå som aldri før avhenger alles fremtid av den nåtid vi velger. Jeg er med dere, for ødeleggelsen av skaperverket er en krenkelse av Gud, en ikke bare personlig, men strukturell synd, som går ut over alle mennesker, fremfor alt de svakeste; den er en alvorlig fare for hver av oss og truer med å utløse en konflikt mellom generasjonene. Jeg er med dere, for klimaendringene er «et globalt sosialt problem og intimt knyttet til menneskets verdighet» ( oversatt av K. Dingstad, 3). Jeg er med dere for å stille det spørsmålet som vi er kalt til å svare på nå: Er det for en dødens eller for en livets kultur vi arbeider? Jeg ber dere inderlig: La oss velge livet, la oss velge fremtiden! La oss lytte til jordklodens stønn, la oss lytte til de fattiges skrik, la oss lytte til de unges forhåpninger og barnas drømmer! Vi har et stort ansvar, nemlig å sikre at de ikke nektes en fremtid.
Skadelig menneskelig aktivitet
Det er blitt slått fast at de nåværende klimaendringene kommer av den globale oppvarmingen av planeten, forårsaket hovedsakelig av økningen av klimagasser i atmosfæren, som igjen skyldes menneskelige aktivitet, som i de siste tiårene er blitt uholdbar for økosystemet. Ambisjoner om å produsere og eie er blitt til en besettelse og er munnet ut i en grenseløs grådighet, som har gjort miljøet til gjenstand for uhemmet utnyttelse. Klimaet løper amok, og det er som en advarsel om at vi må stanse dette allmaktsdeliriet. La oss igjen ydmykt og modig anerkjenne vår begrensethet som eneste vei til et fullverdig liv.
Splittelser. Ansvarsfraskrivelse.
Hva er det som står i veien for oss? Splittelsene oss imellom. Men en fullstendig oppkoblet verden, som dagens verden, kan ikke være frakoblet i dem som leder den, med internasjonale forhandlinger som «ikke kan gjøre betydelig fremskritt på grunn av land som setter egne nasjonale interesser over det globale felles gode» (, 169). Vi er vitne til stive, til og med ubøyelige standpunkter, som tenderer mot å beskytte egen profitt og egne forretningsinteresser, og som til tider rettferdiggjøres med hva andre har gjort tidligere, og der ansvaret regelmessig skyves bort fra en selv. Men den oppgave som vi er kalt til i dag gjelder ikke gårsdagen, men morgendagen; en morgendag – om vi nå liker det eller ikke – enten vil tilhøre alle, eller overhodet ikke vil finnes.
Fattige og rike. Økonomisk gjeld og økologisk gjeld.
Spesielt slående er forsøkene på å skyve ansvaret over på de mange fattige og på høye fødselstall. Dette er tabuer som må avkreftes med bestemthet. Det er ikke de fattiges skyld, for nesten halvparten av verden, den mest nødlidende, er ansvarlig for bare 10 % av forurensende utslipp, mens kløften mellom de få rike og de mange fattige aldri har vært så avgrunnsdyp. De sistnevnte er i virkeligheten ofrene for det som hender: Tenk på urbefolkningene, på avskoging, på sult, på vann- og matusikkerhet, på fremprovoserte migrasjonsstrømmer. Og barnefødsler er ikke noe problem, men en ressurs: Fødsler er ikke mot livet, men for livet, mens visse ideologiske og utilitaristiske modeller, som – med fløyelshansker – påtvinges familier og befolkninger, egentlig er en form for kolonisering. Utviklingen i de mange land som allerede er belastet med en tyngende økonomisk gjeld må ikke rammes; snarere bør man betrakte innvirkningen til noen få land som er ansvarlige for en urovekkende økologisk gjeld overfor mange andre (jf. , 51–52). Det ville være riktig å finne passende måter å ettergi den finansielle gjeld som tynger forskjellige folkeslag, også i lys av den økologiske gjeld de har til gode.
Multilateralisme. En familie av nasjoner. Tillit.
Mine damer og herre, i vårt felles hjems navn tillater jeg meg å henvende meg til dere som til brødre og søstre, for å stille spørsmålet: Hva er utveien? Den som dere går nå i disse dager: en felles vei, multilateralisme. For «vår verden har blitt så multipolar og samtidig så kompleks at det kreves en annen ramme for at vi skal kunne samarbeide på en effektiv måte. Det er ikke nok å bare sørge for maktbalanse […]. Det handler om å etablere globale og effektive regelverk» (, 42). Det er da bekymringsfullt at oppvarming av planeten ledsages av generell nedkjøling av multilateralismen, av en voksende mistillit til det internasjonale samfunn, av tap av den «felles bevissthet om å være […] en familie av nasjoner» (Johannes Paul II, , New York, 5. oktober 1995, 14). Det er svært viktig å gjenopprette tilliten, grunnlaget for multilateralisme.
Ikke kast bort energi og penger på krig!
Slik er det når det gjelder omsorg for skaperverket, og slik er det når det gjelder fred. Og dette er de sakene som det haster mest med, og de er forbundet med hverandre. Hvor mye energi kaster vel ikke menneskeheten bort på de de mange pågående krigene, som i Israel og Palestina, i Ukraina og i mange andre deler av verden – konflikter som ikke kommer til å løse problemene, men forøke dem! Hvor mange ressurser blir vel ikke kastet bort på bevæpning, som tar liv og ødelegger vårt felles hjem! Igjen fremlegger jeg et forslag: «La oss, for endelig å utrydde sult, opprette et globalt fond for de pengene som ellers vil bli anvendt på våpen og andre militærutgifter» (, 262; jf. Paul VI, , 51) og gjennomføre tiltak som fremmer bærekraftig utvikling i de fattigste landene og slik motvirke klimaendringene.
Politisk endring. En felles visjon.
Det er denne generasjonens oppgave å gi gehør til forskjellige folkeslag, unge og barn, for å legge grunnlaget for en ny multilateralisme. Hvorfor ikke begynne nettopp med vårt felles hjem? Klimaendringene signaliserer behovet for politisk endring. La oss bryte ut av egeninteressens og nasjonalismens sneverhet; dette er tilnærmingsmåter som hører fortiden til. La oss ta til oss en alternativ visjon, en felles visjon: Denne vil muliggjøre en økologisk omstilling, for «det vil ikke bli noen varige endringer uten kulturelle endringer» (, 70). Her kan jeg forsikre dere om Den katolske kirkes engasjement og støtte. Kirken er særlig aktiv innen utdanning og innen bevisstgjøring om allmenn deltagelse, samt i å fremme ønskverdige levemåter, siden ansvaret er felles, og det er grunnleggende at hver enkelt påtar seg sitt ansvar.
Konkretisering. Tre kjennetegn og fire områder.
Søstre og brødre, det er svært viktig med en taktendring – ikke en delvis kursendring, men en helt ny måte å gå sammen på. Rio-konferansen i 1992 var begynnelsen på en kamp mot klimaendringer, den fortsatte med Parisavtalen i 2015, som var «en ny begynnelse» (, 47), og nå må vi igjen sette ut på nytt. Det er nødvendig å gi et tegn på konkret håp. Måtte dette COP være et vendepunkt: Måtte det oppvise klar og håndgripelig politisk vilje, som kan føre til en avgjørende akselerasjon av den økologiske omstillingen. Omstillingsformene bør ha tre kjennetegn: De bør være «effektive, obligatoriske, og lett kunne overvåkes» (jf. , 59 ). Og måtte de virkeliggjøres på fire områder: energieffektivitet; fornybare energikilder; eliminering av fossilt brensel; opplæring i levemåter mindre avhengige av fossilt brensel.
God politikk. Gi konkrete og sammenhengende svar.
Vær så snill, la oss gå fremover, ikke tilbake! Det er velkjent at flere overenskomster og inngåtte forpliktelser «kun i liten grad ble omsatt i praksis fordi man ikke hadde fastsatt mekanismer for kontroll, periodisk overprøving og sanksjoner for overtredelser» (, 167). Her handler det om å slutte å utsette, om virkelig å iverksette – ikke bare om å ønske – det gode for deres barn, deres medborgere, deres land, deres verden. Meisle ut en politikk som kan gi konkrete og sammenhengende svar, og vis slik edelheten ved deres rolle og verdigheten ved deres tjeneste! For det er det makt tjener til: til å tjene. Og i dag er det ingen vits i å holde fast ved en myndighet som i morgen vil bli husket for sin manglende evne til å gripe inn da det var presserende nødvendig å gjøre det (jf. , 57). Historien vil være dere takknemlig for dette. Og det vil også de samfunn som dere lever i. I disse samfunnene finnes en uheldig splittelse i «fanklubber»: mellom klimahysterikere og likegyldige, mellom radikale miljøforkjempere og klimafornektere … Det tjener ingen hensikt å tre inn i rekkene; her, som i fredsspørsmålet, avstedkommer det ikke noe botemiddel. God politikk er botemidlet: Kommer det et eksempel på konkretisering og samhold fra toppen, vil det gagne grasrotplanet, der veldig mange, spesielt unge, allerede er engasjerert i å fremme omsorg for vårt felles hjem.
Frans av Assisi
Måtte år 2024 markere vendepunktet! Jeg vil ønske oss lykke til med en hendelse fra år 1224. Det året skrev Frans av Assisi Solsangen. Det gjorde han etter en natt med voldsomme fysiske smerte – og fullstendig blind. Etter å ha kjempet seg gjennom natten, ville han, oppløftet av en sjelelig opplevelse, lovprise Den allerhøyeste for alt det skapte, som han ikke lenger kunne se, men som han følte var hans brødre og søstre, fordi de stammet fra den samme Far, og fordi han hadde dem sammen med andre menn og kvinner. En inspirert følelse av søskenskap fikk ham til å forvandle smerten til lovprisning og møyen til glød. Litt senere la han til et vers der han lovpriste Gud for dem som tilgir, og det gjorde han for å bilegge en skandaløs strid mellom en lokal øvrighetsperson og biskopen – med godt resultat! Også jeg, som bærer navnet Frans, vil, i bønnens inderlige tone, si dere: La oss legge splittelsene bak oss, og la oss forene våre krefter! Og la oss, ved Guds hjelp, gå ut av krigens og miljøødeleggelsenes natt, for å forvandle vår felles fremtid til et daggry fullt av lys! Takk!
***
Deloverskriftene er satt av oversetteren.
